IKLEDD VÅR HUD OG RASKE SKRITT
Teksten er skrevet på oppdrag for billedkunstner Simen Engen Larsen og hans utstilling Som Hånd Yter Hånden (2020).
Sitter man lenge nok helt stille i et rom der alt er stille, kan man bli et foto, med alt det ansvaret for presisjon det medfører; skyggene man ser komme som ikke burde være der, glipa av lys under døra som helst burde være der hele tiden, dypt inne i en annen tid.
En hånd skjærer ut andre hender, gamle og unge, fingre fra fortiden, fra den gangen de var grove og arbeidssomme, legger dem oppå hverandre, studerer neglene, skjærer ut en negl som byttes ut med en annen. En finere negl fra en annen tid. Hånda som skjærer finner en hånd i fremtiden, en hånd som skal komme, holde hardt, eller mykt.
Når hånda som skjærer om dagen sover om natten, er den mindre hånd enn om dagen. Den henger livløst utenfor sengekanten, stille, som et foto. Vi lyser på den med en liten lommelykt. Den henger med håndflaten ned, en knekk i håndleddet et par centimeter utenfor sengekanten. Dyna slutter et godt stykke opp på armen. Hånden har en annen farge om natta. Den er svakere og blekere enn når den er våken, som tynn porselen uten glans. Vi rører den ikke, men hadde vi gjort det, ville den kanskje knust, eller det ville kommet en hul lyd om vi banket forsiktig på den, kun et skall av hånda igjen, som om håndas innhold er forsvunnet, som om noe av det som gjør en hånd til en hånd spares og settes på pause om natten, trekkes inn i kroppens midterste. Hendenes kraft befinner seg i våre bryst når vi sover. Der er de med på hva enn de måtte trenges til. På utsiden lyser de falskt, uekte hender, som plastblomster, med litt for sterke konturer av å være hender.
Vi stirrer så lenge at vi oppdager håndens nattpust. I det vi oppdager nattpusten skjønner vi at det er tvert om: Hånda er mer hånd om natta enn om dagen og jo mer vi stirrer på den, jo mer hånd blir hånden, til vi begynner å lure på om vi aldri har sett en hånd på ordentlig før nå.
Enhver hånd blir til alle hender når den sover.
En kropp går bort til et hjørne, presser seg inn i det, med armene ut, håndflatene åpne mot veggene, og hodet rett frem slik at nesetippen presses helt inn. Den står der litt, suger hjørnet inn i seg, for så å ta to skritt ut fra veggen uten å forandre stillingen. Kroppen prøver å holde et avtrykk av veggenes form; la nesetippen stikke litt ut fra hodet som om den fremdeles presset seg inn, la armene være åpne og håndflatene spredt ut som om de fremdeles var i kontakt med hjørnets 90 grader. Så går kroppen så forsiktig og nøyaktig den kan i denne posisjonen. Kan hende den føler seg som en stor og litt klumpete fugl med vingene ute, kan hende den føler seg som et lite fjell, en stor stein, eller bare et stivt menneske. Kroppen går inn i et nytt rom med nye hjørner. Der presser den seg på samme måte inn i et av hjørnene, og lar de to hjørnene fra hvert sitt rom møtes. Lar dem ligge oppå hverandre, som to brettede papirark. Lar dem kjenner på hverandres tekstur og lukt; trevegger i det ene hjørnet, malt gips i det andre, svak lukt av maling i det ene, møter svak lukt av tre i det andre, ulike lysforhold, kaldere og mørkere i gipshjørnet, treverket varmer.
Gjennomsnittet av alle folk fra alle tider ville være et menneske så spesifikt at ingen ville orke å se på det, alle ville vri seg vekk, likheten i gjennomsnittet ville treffe med for stor kraft, rett i ansiktene våre, øynene ville vært litt for mye øyne, blikket litt for mye blikk.
Beina våre spiller bein fra en annen tid. De er bærere av det som engang var. De ligner våre, ikledd vår hud og raske skritt, går gjennom en skog slik våre bein ville gjort det, stopper opp for å stå i skyggen, setter seg i kors, slik vi ville gjort det her. Allikevel er det noe upresist over både huden og bevegelsene, de har dette draget av noe fremmed som ikke er til å ta feil av, knokler og ledd og følsomhet fra en annen tid. Spør vi dem om hvor dette fremmede draget og den litt skakke gangen kommer fra, skrittet over dørterskelen som er litt for hardt, de ville spurtene gjennom hager og ut på motorveier, svarer de at de ikke vet. De er alles ben, eier ingens ansikt, eier ingens rygger, kjønnsløse og navnløse. Om natta streifer de rundt i nabolaget og i skogen og i tilfeldige hus på veien hjem og kommer hjem på de merkeligste måter, midt på natta kryper de opp i senga, og spør vi dem om hvor de har vært svarer de at de har vært hos en fjern slektning.
Trær innenfor et område av en viss størrelse, kan aldri la seg oppsummere som én type skog. Går vi etter i sømmene, mister vi alltid oversikten.
Inne i alle slags arbeid finnes løgner så små at vi tror på dem. Inne i alle slags løgner finnes sannheter så store at løgnen er mer sann enn den er usann. Inne i alt usagt finnes det alltid mye mer som er synlig enn du først tror. Inne i det du først tror, finnes også alltid det motsatte. Inne i alt det motsatte, finnes svimmelhet og døsighet, lysten til å gi etter.